Arendalsuka er Norges viktigste møteplass for politikk og næringsliv og er en nasjonal demokratisk arena for alle som er engasjert i samfunnet vi lever i.
DNV er også i år tilstede for å ta del i samtaler, diskusjoner og debatter om tema som er viktige for oss som selskap - og for Norge. Havvind, cybersikkerhet, kunstig intelligens og energiomstilling, er noen av problemstillingene vi setter på dagsorden, sammen med gode samarbeidspartnere.
Gir havbruksmeldingen innovasjon eller handlingslammelse?
Havbruksmeldingen hadde målsetning om økt innovasjon. Usikkerhet rundt tillatelser, verdi, teknologi, lusetelling, kompetanse og nye arters plass kan true sette vekst og innovasjon i bransjen de neste 10 årene.
Energitransformasjonen bremser opp som resultat av økte teknologikostnader og økt geopolitisk og makroøkonomisk usikkerhet, men de underliggende driverne er fortsatt sterke.
Modne fornybare teknologier utkonkurrerer fossil energi på pris. Energisikkerhet, konkurransekraft og klimapolitikk er sterke drivere for grønne teknologier.
I Norge kan man få inntrykk av at energitransformasjonen og det grønne skiftet stopper opp, men hva sier analysene og hva gjør industrien og kraftprodusentene nå?
Nasjonal energisikkerhet seiler opp som et av de viktigste temaene i norsk og europeisk politikk. EU er tydelige i sitt ønske om å bli uavhengig fra russisk gass, redusere importen av råmaterialer og kritiske komponenter fra Asia, Midtøsten og Amerika, samtidig som europeisk industri skal styrkes.
Lokalprodusert fornybar energi er den sikreste, raskeste og mest realistiske veien å gå for både Europa - og Norge. I DNVs siste Energy Transition Outlook peker selskapet på vindkraft som det eneste tilgjengelige og skalerbare alternativet for å dekke etterspørselen etter elektrisitet, som øker i alle sektorer. Samtidig er landvind upopulært i Norge, og mangel på tilgjengelig areal er en utfordring i Europa. I tillegg er det motvind for havvind, og havvindindustrieventyret virker å være på vikende front både i Norge og i andre europeiske land.
Det er mange årsaker til dette. Europa sliter med å utvikle egen skalerbar leverandørindustri i sterk global konkurranse. Leverandørindustrien er heller ikke rigget for store, skalerbare leveranser, og de er dessuten travelt opptatt med en revitalisert olje- og gassnæring. Det er lange ledetider på materiell og komponenter som gjør både nybygg og vedlikehold krevende og dyrt. I tillegg kommer økt risiko knyttet til sameksistens med andre havindustrier, samt leverandørkjeder som rammes av handelskrig og tollbarrierer. Gitt alle disse variablene blir det også kostbart å forsikre installasjonene, gjennom konstruksjonsfasen, driftsfasen og vedlikeholdsfasen.
Climate, energy, and industry are deeply interconnected — and the green transition is key to reaching our climate targets. The industrial sector is responsible for a significant share of emissions - a pattern that also holds true for both Norway, Germany and Europe. With strong industrial bases and high climate ambitions, Germany and Norway have much to discuss. But does cutting emissions mean sacrificing growth? How do we find the right balance between decarbonization, innovation, and economic success? And how can renewable energy technologies contribute to both growth and climate targets?
Demoprosjekter for flytende havvind er en av de viktige driverne for å få kostnadene ned. Likevel mangler det en koordinert innsats for å få Norge til å opprettholde sin posisjon som pionerer.
Norge trenger mer strøm. Havvind er den mest effektive og økonomiske måten å øke norsk produksjon av fornybar kraft, samtidig som vi skaper nye viktige arbeidsplasser når aktiviteten i olje og gass faller.
Det er dyrt å bruke penger i flere retninger. I markeder rundt oss, som satser offensivt på havvind, legger de tydelige strategier for risikoavlastning og investeringer. I Norge kan demoprosjekter bidra til økt innvoasjon, reduserte kostnader og verdifull læring. Likevel opplever industrien at departementene ikke er tilstrekkelig samspilte, virkemiddelapparatet virker ikke helt som det skal og næringslivet og myndighetene spiller ikke alltid mot samme mål.
Norge er en energistormakt, med tilgang på store fornybarressurser, olje og gass. Vi har lenge vært annerledeslandet i Europa, som en betydelig eksportør av olje og gass, og samtidig med Europas høyeste fornybarandel. Men mens oppslutningen om eksport av olje og gass har vært høy blant både folk og politikere, har europeisk samarbeid i kraftmarkedet vært langt mer omstridt i deler av befolkningen - og blant flere av de politiske partiene. Også i våre naboland går det nå politikk i energisamarbeidet over landegrensene.
Vil vi se en eksplosiv laksecocktail for 2025 – med de tre ingrediensene omdømme, tung regulatorisk agenda og ny teknologi? Og i hvilken retning vil disse tre faktorene dra næringen?
Hvis vi er heldige vil de mulighetene ny teknologi og ny kunnskap skaper, bli dominerende når premissene for havbrukspolitikken og -reguleringene nå oppdateres. Hvis vi er uheldige, vil vi få dårlige prosesser og hvor en svak posisjon blant velgerne vil spille inn på utfallet.
De aller fleste er enige om at Norge trenger mer kraft for å nå ambisjonene i klimapolitikken og for å kunne videreutvikle norsk industri. Samtidig er det norske kraftmarkedet dypt integrert i det nordiske kraftmarkedet, og også bundet sammen med markeder både i Storbritannia og på kontinentet.
Energisikkerhet blir en stadig viktigere faktor for nasjonalstatene, gitt den geopolitiske situasjonen vi befinner oss i. Den sikreste energien, er den som produseres nært, men til hvilken kost både for natur og skattebetalere?
Norsk industri trenger kraft for å bli helt grønn. Kontinentalsokkelen trenger kraft for at Norge skal kunne nå forpliktelsene som ligger i Paris-avtalen, og på toppen av dette seiler det opp krav om å sikre kritisk produksjonskapasitet for å kunne forsyne nære, strategiske allierte med viktige innsatsfaktorer som stål, aluminium og jernmalm.
Vi spør:
Det geopolitiske bildet er i rask endring, og det samme gjelder truslene vi står overfor. Hybrid krigføring, desinformasjon og digitale angrep øker i omfang og kompleksitet. Norsk industri og næringsliv utsettes stadig oftere for digitale angrep. Digitaliseringen gjør oss mer effektive, men mer også mer sårbare.
Cybersikkerhet og beskyttelse av samfunnets infrastruktur er ikke lengre bare viktig, det er helt kritisk.
Hvordan skal Norge som samfunn og norske virksomheter håndtere et endret trusselbilde og økt frykt for digitale trusler i en ny geopolitisk virkelighet? Hovedspørsmålet er, er vi forberedt?
DNV inviterer sentrale aktører til å diskutere:
Energiinfrastrukturen er en bærebjelke for norsk, nordisk og europeisk energiforsyning. Energiomstillingen vi er midt inne i, krever en storstilt satsing på grønne elektroner, men gjør energiomstillingen systemene våre samtidig mer sårbar for både naturlige og villede hendelser som kan skade kraftforsyning og distribusjon?
Kritisk energiinfrastruktur er kompleks og sårbar, og kan bli utsatt for digitale eller fysiske angrep, bli utsatt for økt påkjenning som følger av klimaendringer og naturskader og er i sentrum av en teknologisk utvikling som går raskere enn noen gang. Mye av infrastrukturen står også overfor et betydelig behov for nyinvesteringer både med tanke på etterslep på vedlikehold og moderniseringsbehov – fysisk og digitalt.
Hvor godt forberedt er den «gamle» energisektoren på et nytt og endret risikobilde? Digitale løsninger gir store muligheter, men også økt sårbarhet. Hvilke scenarier kan vi forvente å møte om to eller tre år? Hvilken kompetanse trenger vi for å være godt nok rustet for å ivareta nåværende og fremtidig, kritisk infrastruktur? Og ikke minst - hva skjer i Norge hvis vi opplever at strømnettet går ned i perioder slik vi så det i Spania og Portugal i april 2025? Hvor sentralt er tilknytningen til andre lands energinett i denne sammenhengen?
CCS-prosjekter står per i dag overfor utfordrende business caser, som er hovedargumentet for at de ikke utvikles i den takten vi ønsker og trenger for å nå forpliktede klimamål. Dette er også et argument som benyttes mot myndighetene for å etablere bedre rammebetingelser for utviklingen innen CCS.
I dette arrangementet, ønsker DNV og Eramet å lede debatten mot muligheter for å redusere kostnader forbundet med teknologi, prosjektutvikling og prosjektgjennomføring, fremfor å peke på mangel på rammebetingelser og behov for mer støtte. Hva kan aktørene selv gjøre for å optimalisere kostnadene langs verdikjeden, hvor er de største mulighetene for kostnadskutt, og hvordan kan en CCS bransjestandard bidra til å fremme dette?
12. juni lanserer DNV sin Energy Transition Outlook med dypdykk i karbonfangst og lagring: ETO CCS. Denne vil se nærmere på CCS utviklingen globalt, teknologi og kostnader og den vil identifisere utvalgte hovedområder hvor vi forventer kostnadsreduksjoner.
EU-kommisjonen foreslo nylig en forenkling og utsettelse av kravene til bærekraftsrapportering, kjent som «Omnibuspakken». Forslaget skal særlig lette rapporteringsbyrden for små og mellomstore bedrifter og slik styrke europeisk konkurransekraft. Men hva betyr dette for bærekraftsmålene til EU?
Med introduksjonen av den nye Omnibus-lovgivningen står vi overfor en potensiell kursendring i hvordan EU tilnærmer seg miljøutfordringer, klimaendringer og sosial bærekraft. Samtidig kutter globale selskaper i mangfoldstiltak. Ofres bærekraftsarbeidet i urolige tider? Panelet diskuterer den siste utviklingen innen EUs bærekraftpolitikk.
Norge står i en polykrise. Som Jens Stoltenberg advarer: Om få år mangler vi arbeidskraft til å dekke behovene innen helse og omsorg. Men dette kan ikke løses ved å ansette flere i offentlig sektor, da veksten blir for dyr å bære på skatteseddelen.
Må vår fremtid inkludere dårligere helse, svakere økonomi og økende ulikhet - eller finnes det muligheter som kan styrke både folkehelsa og verdiskapingen?
Det norske teknologiselskapet 1X planlegger å produsere 100 000 humanoide roboter innen 2027. Robottjenere lærer gjennom fysisk samhandling med verden - akkurat som mennesker, og vil endre arbeidslivet fundamentalt. Erfaringene fra Sunnaas sykehus viser at de allerede kan bidra med viktig støtte til pasienter og avlastning for helsepersonell.
Naturkrisen har en enkel løsning – men tør vi ta den?
«Bærekraftig utvikling er utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine.»
Med Gro Harlem Brundtlands ord som kompass har verden fått et felles mål. Likevel forsvinner natur i et tempo som truer både vår egen og fremtidens trygghet.
Naturen er ikke bare et landskap – den er grunnlaget for helse, mat, vann, arbeidsplasser og verdiskaping. Når naturen forsvinner, trues alt dette. Naturkrisen er derfor ikke bare et miljøproblem – den er en sosial, økonomisk og etisk utfordring som angår oss alle.
Naturtap betyr naturrisiko. Og risiko må håndteres der beslutningene tas – i styrerom og strategier. Naturen må få en stemme i styrerommet. For det er ikke bare klimaet som krever handling: EU, TNFD og nye regelverk setter naturen høyt på agendaen.
Heldigvis finnes løsningene: Naturvennlige valg, smartere arealbruk, lavere kostnader, sterkere tillit – og en bærekraftig konkurransekraft vi kan være stolte av. Vern er ikke et nei til næring – det er et ja til forutsigbarhet.
Så hva velger vi nå – som både vi og fremtidige generasjoner vil ha nytte og glede av?
Vi lever i usikre tider. Europa er i krig på fjerde året. Det er vedvarende konflikt i Midtøsten. Økt spenning i Asia. I tillegg ser vi økende proteksjonisme og nye handelsmurer under oppføring.
Norge er en maritim stormakt: Vi har verdens mest komplette maritime klynge. Norges Rederiforbunds medlemmer utgjør verdens fjerde (femte?) største flåte målt i skipsverdi. DNV klasser over en femtedel av verdenstonnasjen, og vi finner Kongsberg Maritime-utstyr på over en tredjedel av verdens registrerte handelsflåte.
Rederiforbundets administrerende direktør Knut Arild Hareide, Kongsberg Maritime-president Lisa Edvardsen Haugan og DNVs maritime sjef for Nord-Europa, Tuva Flagstad-Andersen løfter blikket og staker ut kursen.
Åpenhet for næringslivet – hemmelighold for det offentlige? Hvorfor ulike regler?
Et rettferdig arbeidsliv krever innsikt, ansvar og like spilleregler.
Åpenhetsloven har satt krav til norske bedrifter om innsyn, aktsomhet og etisk ansvar. Men hva skjer når vi stiller krav til noen – og fritar andre?
Har loven endret praksis og holdninger i næringslivet, eller bare skapt mer byråkrati? Og hvorfor gjelder ikke de samme prinsippene for det offentlige?
Vi inviterer til en samtale om erfaringene med Åpenhetsloven så langt – og de dilemmaene som oppstår i jakten på et etisk, rettferdig og grønt arbeidsliv. Vi ser nærmere på hvordan åpenhet kan balanseres med forretnings- og sikkerhetshensyn, og hvordan vi kan unngå at anskaffelser og styringsprosesser svekker innsyn og tillit i samfunnet.
Geopolitical tensions are escalating. Confrontations between nations are intensifying, authoritarian leaders are consolidating power, and hybrid attacks have become a daily reality. Meanwhile, international governance mechanisms are being tested, while the global commitment to renewable energy is weakening. Funding is shifting from green initiatives to the development of the defense sector—an evolution that threatens the Paris Agreement and the world’s climate ambitions.
At the national level, a fierce battle is unfolding over energy resources for power-intensive industries. New hyperscalers such as Google, Meta, Amazon and Microsoft are planning large-scale data centers requiring vast amounts of energy. This development raises crucial questions about Norway's energy allocation and long-term national strategy.
This year’s "The Future of Energy" conference will explore:
I dag møter ofte debatten om vindkraft til havs mye skepsis. Den gjengse kritikken er at satsingen på havvind koster mer enn det smaker. Men et viktig poeng synes å glippe mellom overskriftene:
Hvilke alternativer har vi?
Norske myndigheter har tildelt én lagringslisens og 12 letelisenser for CO2-lagring på norsk sokkel. Hvis alle disse prosjektene blir realisert i henhold til planlagt tidsplan, vil den totale årlige injeksjonskapasiteten i disse lisensene ha potensiale til å nå om lag 25 millioner tonn per anno (Mtpa) i 2030 og om lag 100 Mtpa i 2035.
Kun 5 lagerprosjekter i Europa med en samlet injeksjonskapasitet på 16 Mtpa har så langt tatt investeringsbeslutning. Av disse utgjør injeksjonskapasitet i EU 2.8 Mtpa.
Den fremtidige markedssituasjonen for CO2 håndtering i Europa er imidlertid veldig usikker, og lagringsaktører på norsk sokkel finner det svært krevende å etablere et robust business case som gir grunnlag for å ta investeringsbeslutning de neste 5 årene. Gitt dagens vilkår og forventet utvikling av kommersielle betingelser og fangstprosjekter i Norge og EU, vil trolig kun en liten brøkdel av lagerkapasiteten i tildelte lisenser på norsk sokkel bli realisert innen 2035.
Dette arrangementet vil adressere spagaten mellom planlagt utvikling av CO2 lager på norsk sokkel, og det som lar seg realisere med dagens virkemidler.
Hvordan bruke innkjøpsmakten til å drive maritim teknologi og omstilling?
Norsk skipsfart og havteknologi er verdensledende, men står i fare for å tape fart uten et hjemmemarked som etterspør nye løsninger. Offentlige anskaffelser kan være et strategisk verktøy for å styrke innovasjon og industriell kapasitet i den maritime sektoren – og nettopp dette ønsker vi å løfte frem i samtalen.