ISO‑akkreditering vs. ISO‑sertifisering
ISO akkreditering og ISO sertifisering forveksles ofte. For virksomheter som ønsker å styrke og dokumentere kvaliteten i ledelsessystemene sine, er det nyttig å kjenne forskjellen. Kort forklart handler ISO akkreditering om sertifiseringsorganene, mens ISO sertifisering er en bekreftelse på at en virksomhet oppfyller kravene i en spesifikk ISO‑standard.
Hva er en ISO‑sertifisering?
Alle virksomheter har et ledelsessystem, men ikke alle følger en anerkjent standard og uten en ekstern vurdering kan heller ingen markedsføre seg som ISO sertifisert. Mange omtaler seg som «ISO‑sertifisert», men det korrekte er at de er sertifisert for å oppfylle kravene i en ISO‑standard. ISO selv utsteder ikke sertifikater og tillater ikke bruk av ISO‑logoen i sertifiseringssammenheng.
ISO sertifisering utføres av uavhengige sertifiseringsorganer. Sertifiseringen viser at virksomheten styrer etter – og etterlever – en internasjonal standard utviklet av International Organization for Standardization (ISO).
Standardene dekker en rekke fagområder, blant annet:
- Kvalitetsledelse - ISO 9001
- Arbeidsmiljø - ISO 45001
- Miljøledelse - 14001
- Energiledelse - ISO 50001
- Informasjonssikkerhet - ISO/IEC 27001
- Mattrygghet - ISO 22000
En ISO sertifisering gjør det enklere å vise kunder og andre interessenter at virksomheten oppfyller kravene i standarden. For mange fungerer den som et «handelsbevis» som åpner dører til nye markeder.
Prosessen starter med en innledende revisjon av ledelsessystemet. For å opprettholde sertifikatet gjennomføres det jevnlige revisjoner som bekrefter at systemet fungerer som det skal over tid.
Hva er en ISO‑akkreditering?
ISO akkreditering er en formell anerkjennelse av at et sertifiseringsorgan jobber i tråd med internasjonale akkrediteringsstandarder. Det omtales ofte som en «sertifisering av sertifiseringsorganet» og skal sikre at sertifiseringsprosessen holder høy kvalitet, integritet og faglig nivå.
For organisasjoner som tilbyr ISO sertifisering, er akkreditering et kvalitetsstempel. Akkrediterte sertifiseringsorganer vurderes av nasjonale akkrediteringsorganer, som vanligvis er medlemmer av International Accreditation Forum (IAF). IAF stiller krav som alle medlemmene må følge, og medlemmene anerkjenner hverandres akkrediteringer. Dette gjør at sertifikater fra akkrediterte organer får internasjonal verdi.
Akkrediteringen stiller krav til kompetansen hos revisorene og hvordan revisjoner og beslutninger gjennomføres. Det utføres årlige akkrediteringsrevisjoner, og sertifiseringsorganer som ikke oppfyller kravene, kan miste akkrediteringen.
Hva er forskjellen mellom en ISO-akkreditering og ISO-sertifisering?
Forskjellen ligger i hvem som vurderes – og hva som faktisk evalueres. ISO sertifisering gjelder virksomheter som ønsker å få ledelsessystemene sine vurdert mot en bestemt ISO‑standard. ISO akkreditering gjelder sertifiseringsorganene som gjør denne jobben.
Mens ISO sertifisering handler om hvordan virksomheten styrer sitt eget system, handler ISO akkreditering om kvaliteten i selve sertifiseringsprosessen. En akkreditert sertifisering gir derfor en tydelig trygghet: prosessen er upartisk, konsekvent og pålitelig – og sertifikatet virksomheten mottar får en sterkere troverdighet.
Det er færre akkrediterte sertifiseringsorganer enn det er virksomheter som søker sertifisering. I tillegg er ikke alle organer akkreditert for alle standarder. Derfor er det viktig å velge et sertifiseringsorgan som er akkreditert for standardene virksomheten trenger – både i dag og fremover.
Et sertifiseringsorgan med høy kvalitet og integritet, som DNV, bidrar til trygghet både internt og eksternt. Akkreditert sertifisering gjør det lettere å møte krav fra kunder, myndigheter og andre interessenter, og gir bedre innsikt fra revisjonsarbeidet som kan støtte virksomhetens forbedringsarbeid.
